Kambodsja – del 3
Kenny Dundee har overtalt Arkitekten til å bli med til Kambodsja. De har leid sykler i Phnom Phen, og lagt ut på eventyr. Et av målene har vært å se Angkor Wat, men veien hit har bydd på utfordringer. Arkitekten har tryna i jungelen, og Kenny har badet med motorsykkel på veien, men de kom frem til Siem Reap.
Tekst: Kyrre Hagen Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen
Hvem er Kenny Dundee og hvem er Arkitekten?
For de uinnvidde: Kenny Dundee er navnet jeg adopterte i Australia, fordi ingen der nede klarte å uttale navnet mitt. Det høres jo unektelig tøffere ut, og gir meg en fin unnskyldning til å krydre historiene litt ekstra. Jeg i denne sammenhengen er Kyrre Hagen, freelance journalist, motorsykkel-entusiast og globetrotter på motorsykkel. Arkitekten er kjæresten min, Lenka Leginova, opprinnelig slovaker. Hun ble betatt av Norge på en reise hit, og flyttet senere hit som nyutdannet arkitekt. Lenka er en akademiker og har et ikke så lite snev av det jeg kaller yrkes-asparges. Hun er en perfeksjonist og nerd, og jeg omtaler henne derfor som «Arkitekten» i artiklene.
Soloppgang i Angor Wat
Guide og tuktuk ventet utenfor hotellet kl. 05.00. Arkitekten og Kenny tok plass, og ut bar det i den kølige nattelufta, men Arkitekten var ikke uforberedt, og hadde selvfølgelig med seg både ekstra genser og boblejakke. Kenny derimot hadde bare med seg den tøffe hatten sin fra Australia. Området hvor Angkor Wat befinner seg er digert, og totalt ligger det om lag 200 templer her, så Angkor Wat er ikke det eneste, men desidert det største. Målet var å få tatt de klassiske bildene av tempelet i soloppgang, men de var ikke alene. Tusenvis av mennesker vandret inn på området i nattemørket. Kenny tok oppstilling med det digre Nikon apparatet sitt, mens Arkitekten og guiden ventet tolvmodig. Det var verdt det, for bildene ble fine.
Angkor Wat er enormt. Det høyeste tårnet rager 65 meter over bakken. Fundamenteringen er på sand, som er stabelisert av vann i grunnen. Selve byggingen tok 37 år, og mannen bak byggverket var kong Suryavarman II. Under byggingen jobbet 300.000 arbeidere og over 40.000 elefanter på anlegget. Kongen var opptatt av kvalitet, og han bygde solid. Steinblokkene ligger fremdeles snor-rett. Kongen hadde det allikevel travelt, for han måtte bli minst 90% ferdig før han døde for å komme til himmelen. Det var også veldig usikkert om neste konge ville ferdigstille prosjektet. Angkor Wat er bygget på 1200-tallet, og er blant de siste templene her inne. Den gangen var dette en diger by, og ca en million mennesker bodde her. Med dette var det den største byen i verden på den tiden. Templet er i god stand, og har utrolig mange flotte detaljer hugget inn blokkene. Steinen ble fraktet på flåter og kanaler fra steinbruddet ca. 70 km unna. Dette er fantastisk ingeniørkunst, og både Arkitekten og Kenny er mektig imponerte. Det er vanskelig å forestille seg hvordan denne enorme anleggsplassen har vært organisert.
Neste stopp inne på dette enorme området er Ta Prohm tempelet, som også er bygget på 1200-tallet. Det mest fascinerende her inne er trærne som vokser på og gjennom konstruksjonene. Her var ikke kongen like opptatt av kvalitet, og mye har rast sammen. Et indisk prosjekt har imidlertid bidratt i rekonstruksjonen. Steinene har blitt scannet, og satt sammen igjen ved hjelp av dataprogrammer. Deretter er de montert sammen igjen. Dette tempelet er nesten mer fascinerende enn det perfekte Angkor Wat. Har du sett Lara Croft i Tomb Raider filmen? Ja da vet du hva vi prater om. Vi får også besøkt Bajon Tempelet. Her syns Kenny det mest spennende er å se på apekattene som har seg mellom budha-figurene.
Kurs vestover
Etter sightseeing har Arkitekten og Kenny bestemt seg for å forflytte seg ca 10 mil vestover. Det vil gjøre at de kan komme seg ut til kysten i løpet av et par kjøredager. De leier seg inn på et motell i Sisophon. Damene som jobber her er veldig blide, selv om de ikke forstår et kvekk av hva de spør om. I grunn kan det være litt vanskelig å gjøre seg forstått her nede i mange situasjoner. Kenny og Arkitekten forsøker både med språk, tegn og google-translate, uten at særlig mye fungerer. Motellet ligger på utkanten av byen, men utrolig nok finner de en særdeles sjarmerende restaurant her ute.
Damene utenfor motellet kommer med frokost på rommet kl. 07.00 som bestilt. Den består av varme risnudler og suppe i poser. Det smaker bra, selv om Kenny begynner å bli litt lei av risnudler nå. De setter kursen sørover, og endelig begynner landskapet å løfte seg til fjellformasjoner. Vei nr.55 har flotte serpentinersvinger. Dette må være Kambodsjas svar på Trollstigen, men Trollstigen vil vinne den duellen, bare så det er sagt. De tar inn på et hotell i Thmor Dar, som ligger rett ved grensen til Thailand. Å få seg middag i denne byen er ikke enkelt, men til slutt bestemmer Arkitekten seg for at de skal spise utenfor ei sjappe som har noen søte små plast-taburetter. Kenny er skeptisk, men sulten, så han lar seg overtale. Det ender med at de spiser de sterkest krydrede nudlene de noen gang har fortært. Retten er full av rød chili av det hotteste laget. De gir opp halvveis, og finner i stedet en hengekøyerestaurant som serverer jumbopizza ohlalayummy crabstick (som var det bokstavelige navnet i menyen) og kald øl, dermed er dagen reddet.
Langs Thailands grense
Turens kanskje mest spennende etappe ligger foran dem. Ruta langs Thailands grense i sør. Ser du på kartet er det ganske klart at Thailand har robbet Kambodsja for en ganske betydelig kyststripe. Forfoldet mellom de to landene er fremdeles spent, og i disse områdene ligger det mye landminer. Derfor gjelder det å holde seg på veien. Etter to mil med veiarbeid kommer de inn på en fin grusvei som snor seg langs grensen. Veien ligger i skjul fra den thailandske siden, men fra et utkikkspunkt får man utsikt ut over Thailand. Veistandaren er bedre enn forventet, men sykkelen til Kenny fusker ved et par anledninger. Han er usikker på om han har fått dårlig bensin. Det viser seg imidlertid at det bare er fjæra til støtta som er slakk, og når han kjører i de mest rufsete partiene, slår støttebryteren av motoren. Dette skaper noen ganske spennende situasjoner.
Arkitekten får henge på en hipp strandbar
De kommer frem til kysten, og finner seg en bambushytte 0.5 meter fra sjøen. Vannet er 27 grader, og knapt kjølende. Dette er det de to forbinder med en ekte sydhavsidyll. Arkitekten har alltid drømt om å henge på en hippies Beach-bar, og de finner en rett i nærheten. Her bestiller hun seg fancy drink med rum og ingefær, mens Kenny nøyer seg med en Cambodian, som er navnet på det lokale ølet. De henger på baren helt til sola forsvinner i havet. Arkitekten er lykkelig. Hun har aldri vært på et så eksotisk sted. Ikke Kenny heller, men han later selvfølgelig som ingenting.
Ruta for neste dag planlegges, og Arkitekten har stilt spørsmål om fremkommelighet på noen lokale kambortsjanske nettsider. Hun har fått svar, og i morgen går ruta inn i jungel der det lever både