Kambodsja – del 2
Kenny Dundee har overtalt Arkitekten til å bli med til Kambodsja. Etter en hektisk mellomlanding i Kuala Lumpur, rakk de flyet til Phnom Pen takket være en malaysiak mellomdistanseløper som hadde fått jobb på flyplassen med å løpe etter fly. Det vil si guide passasjerer med marginale tider mellom gatene. I Phnom Penh fikk de tak i sykler, og nå var de på tur.
Tekst: Kyrre Hagen Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen
Arkitekten og Kenny hadde bestilt frokost kl. 8.00. De syns liksom ikke de kunne vekke vertskapet på OBT School og Homestay for tidlig. Det var før de viste at alle i mils omkrets ble vekket av en øredøvende musikk fre et budistisk tempel i nærheten allerede klokka fem. Når det var over satte alle hanene i nabolaget i gang med å gale om kapp, og når det begynte å ebbe ut, startet et titalls traktorer på gården. Arkitekten, som ikke er spesielt vanskelig å vekke, fikk nesten hjerteinfarkt av alt bråket, Kenny derimot våknet ikke før motorlydene begynte.
Etter en utmerket frokost var det klart for dagens kjøring. Ruta var lagt, og skulle bestå av en blanding av asfalt og grusveier. Det varierte fra single tracks til seks felts motorvei – begge på grus, vel å merke. Landskapet var idyllisk, og de passerte kanaler som forsynte irrgrønne rismarker med vann. I veikaten lå bikker og slappet av. Andre steder store hvite kuer med overflod av hud. Også vannbøfler beitet i veikanten.
Det går ikke fort med Arkitekten denne dagen, og Kenny klager litt over tempoet. Han er redd for at de aldri vil nå ut til vestkysten. Derfor bjeffer han litt på Arkitekten. Hun på sin side svarer med å fortelle han at hun er litt sur på han, men slik er det innimellom når de to er på tur. Det varer ikke lenge, og snart er stemningen god igjen.
Retningen i dag er nordvest mot Angkor Wat. Dit kommer de ikke, men halvveis. Dagen ender i Prei Kuk, der Kambodsjas eldste tempel ligger. Det vil si 64 av de opprinnelige 140 templene står igjen. De rekker akkurat en guidet tur, sammen med ei lokal jente som jobber på stedet. I tillegg må de hyre inn en dame for å passe på motorsyklene. Her er det nemlig mange apekatter, og de kan fort forsyne seg av bagasjen.
I den lave kveldssola er det helt magisk der ute i den khmerske jungelen. Noen av tempelruinene er helt overgrodd av røtter, men mange er i ganske god forfatning. Disse templene er Kambodsjas eldste, bygget på 700-tallet. Etter tempelbesøket drar de tilbake til Sokhon Homestay, der de har leid et rom. Homestay er sånn at du bor hjemme hos en familie, gjerne i et eget rom, eller ei hytte, som her. Vi får nydelig mat, de beste så langt, og rusler en tur i Prei Kuk, noe som er ganske raskt unnagjort.
En kjøredag med utfordringer
Neste dag vil de kjøre grusveier til Siem Reap. Arkitekten hadde funnet muligheter på nettet før turen. Distansen er drøye 20 mil, problemet er bare at de ikke aner veistandarden, men det ser unektelig spennende ut. Det begynner bra, og de første fem mila går som en lek. Men nå blir veien brått dårligere. Den går rett og slett gjennom jungelen. Tidvis på sand, og andre steder der rennende vann har herjet, og laget renner og kløfter overalt. Disse har tørket, og gjort «veien» til en beinhard hinderløype. Det går sakte, og selvsagt blir de tatt igjen av en kambodsjaner på scooter. Han har svarte lakksko, og smart-telefonen i den ene hånda, mens han balanserte scooteren med den andre. Sånt er i grunnen ganske nedverdigende, og det går på selvfølelsen løs for Kenny.
Khmeren ville kjøre sammen med Kenny og Arkitekten. Veien var jo såpass dårlig at han nok tenkte det var greit å være flere. De kjørte videre helt til Kenny hørte gjennom intercomen at Arkitekten gikk over ende. Så hørte han at Khmeren hjalp henne. Deretter stygg slovakisk banning over at kjøtsjhendelen var røket. Heldigvis hadde Kenny med seg både verktøy og nødtustyr, så han fikk holdt hendelen i posisjon ved hjelp av en strips og tape. Reparasjonen holdt, og veien ble bedre, inntil de traff to vannpassasjer som måtte forseres. Kenny er jo en tøffing, og nølte ikke. Rett ut i vannet bar det, men det var atskillig dypere enn beregnet. Dermed ble det bading på både Kenny og XRen.
Khmeren og Arkitekten kom til, og de fikk sykkelen på land. Kenny åpnet luftfilteret, og vannet rant ut. Den dro rundt på starteren, men uten tenning. Nå gjensto å få tømt potta for vann. Heldigvis elsker Kenny og se på adventurefilmer, og han hadde akkurat sett australeren Adam Riemann reise sykkelen opp på bakhjulet, og la vannet renne ut. Det funka, og XRen startet motvillig. Etter vannpassasjene stå en bratt sølebakke for tur. Her måtte Kenny ha hjelp av Arkitekten og Khmeren for å komme opp. Så ble hele prosessen gjentatt med sykkelen til Arkitekten. Denne gangen uten bading. Nå sto scooteren til Kmeren for tur, men han trakk seg og ville snu. Selv om han hadde både Arkitekten og Kenny til å hjelpe seg nå, ville han være helt alene når han skulle returnere senere på dagen. Endelig slo vi lokalbefolkningen, tenkte Kenny.
Bensintom bensinstasjon med språkproblemer
De kommer tilbake til sivilisasjonen ved Ta Seng. Nå må de finne et motorsykkelverksted. Utpå ei slette begynner sykkelen til Kenny å fuske. Han er bensintom. Til alt hell viser det seg at han akkurat har passert en bensinstasjon, og han trenger bare å trille 50 meter tilbake til pumpa. Kenny åpner tanklokket, og venter på at den gamle dama skal fylle opp. Hun peker på regulær, og Kenny nikker. Da rister hun på hodet. Kenny peker på rødt, da rister hun på hodet igjen. Er besinstasjonen tom for bensin? Det kommer flere mopeder inn på stasjonen og fyller fra den røde pumpa. Kenny peker på pumpa igjen, men dama rister på hodet. Til slutt må Kenny insistere på å fylle super bensin som det viser seg at dama har, men av en eller annen merkelig grunn ikke vil selge Kenny.
Kambodsja er fult av små verksteder, men ingen som har deler til motorsykler. Her nede kjører ALLE scooter. Et lokalt Honda-forhandler ble redningen. Her tilpasser gutta en hendel som var beregnet til en scooter, og dermed er Arkitekten reddet.
Nå blir det straka veien de 100 kilometrene til Siem Reap. Arkitekten er virkelig i draget, og sklir lett iggjennom alle situasjoner nesten som en innfødt. Kenny kjenner at han virkelig er stolt av henne. De tar inn på et hotell som egentlig er en hotellskole. De unge Khmerene er neste overhøflige, og vet ikke hva godt de skal gjøre for de to. Kvelden ender på en lokal fortausrestaurant, der de bestiller ribbe fra grillen. Svoren er til og med sprø, og er det nærmeste norsk julemiddag de kan komme. Det er et overdøvende liv på restauranten, der den yngste dattera feirer bursdag, og villig poserer i hvit ballkjole.
Det er på tide å legge seg, for i morgen skal de to oppleve Angkor Wat, og flere av de andre templene som ligger i Siem Reap. Men det kan du lese mer om i det neste innlegget.
Julehilsen fra Arkitekten og Kenny Dundee i Siem Reap