Kambodsja 5, siste del. 

På innsjøen Tonle Sap finnes flere flytende landsbyer. Her bor det fiskere, men i tilegg finner du flytende skoler, sykehus, verksteder og butikker. Arkitekten og Kenny Dundee leier en long-tail boat, og suser utover innsjøen på oppdagelsesjakt. Etter besøket returnerer de til Phnom Pehn. Resten av denne artikkelen brukes litt som en informasjon, dersom du selv har blitt nysgjerrig på en mc-tur til Kambodsja. 

Tekst: Kyrre Hagen Foto Lenka: Leginova og Kyrre Hagen

Kvelden i forveien hadde Arkitekten og Kenny hatt en svært så livlig og morsom nyttårsaften i Kapong Chhnang. I den lille byen tusset det med folk. På vei tilbake til hotellet var de blitt bedt inn på en khmersk fest, og hadde danset med de lokale. Morgenen etter drar de ned i havna, for å undersøke mulighetene for å komme ut å se en av de flytende landsbyene. De bestemmer seg for å se den flytende landsbyen Kompong Luong, oppe ved Krakor. 

Kampong Luong

Det kan være ganske stor høydeforskjell på vannstanden i Tonle Sap. Nå er den lav, derfor må Kenny og Arkitekten kjøre langt utover sandbankene før de kommer til båtene. Forskjellen inn til land kan faktisk variere med 5 kilometer. De flytende husene flyttes tilsvarende ettersom vannstanden stiger eller synker. Det er ikke vnskelig å få leid båt, for her blir de nærmest overfalt av karen som styrer alt her ute. De leier en long-tail boat med skipper for et par timer, dermed bærer det til “sjøs”. Det vil si ikke med en gang, for selv om de har leid vakt til syklene, er Arkitekten særdeles nøye med at alt må låses. Hun tar heller ikke sjansen på å ta av kjøreutstyret, og gjennomfører hele båtturen i full mc-bunad i 30 varmegrader. Arkitekten er jo fra Slovakia, og der nede tilhører raskt alle løse gjenstander sigøynerene. Kenny på sin side er ikke like nøye, og bytter varmt kjøreutstyr med t-shirts og shorts. 

I den flytende landsbyen ved Krakor bor det om lag 10.000 mennesker. En del av befolkningen er ulovlige immigranter fra Vietnam, derfor vet man ikke helt sikkert hvor mange som bor her ute. De fleste livnærer seg på fiske, og du finner alt mulig av garn, ruser og annet fangstutstyr ute på Tonle Sap. Overalt håndteres fisk, som shippes videre til markedene i byene rundt. Med så mange mennesker er det i tillegg behov for skole, sykehus, butikker, bensinstasjoner, verksteder, kirker, templer og alle mulige andre fasiliteter som folk trenger, og du finner det her ute alt sammen. Det finnes til og med et flytende diskotek, og her er det høy musikk og dans, selv om det er midt på dagen. De fleste av husbåtene er blå av farge, men det er innslag av alle andre farger også, og standarden er mildt sagt varierende fra skikkelig fine hus til det man nærmest kan betrakte som rønner. Alle som bor her har en båt eller to. Noen med de karakteristiske lange akslene mellom motor og propell, mens andre må stakes, padles eller roes. Båtene er i alle størrelser, og noen er som flytende “Rett hjem” butikker. Det virker i grunn ikke som de mangler noe, og i tillegg til mennesker bor det både katter, bikkjer, høner og haner i den flytende landsbyen. 

Siste etappe

Dagen etter setter de to nesa mot Phnom Pehn igjen. Landskapene er fine, med risåkrene som ligger i bassengene sine, og kuer og vannbøler som beiter i veikantene, og folk som fisker eller setter ruser i kanalene rundt dikene. Alle de små landsbyene de passerer er på en måte litt like. Det tetner til med små butikker av alle slag i det du nærmer deg sentrum, og det er ikke lett å skille de ulike butikkene fra hverandre. Det kan like godt være et verksted som en restaurant.

Selvsagt finner de en del grusveier på denne siste dagen også, men inn mot hovedstaden blir veiene bredere og trafikken tettner til. Arkitekten snor seg gjennom som en khmer. Etter ti dager på veien i Kambodsja har hun totalt mistet frykten for trafikken her nede. Den fungerer jo som bare det. Få steder er det lysregulering, men alt flyter likevel. Det som for lengst har gått opp for de to, er at denne byen ville vært en mye større utfordring om det ikke var for tohjulingene. Hadde du erstattet disse med biler, ville alt stoppet opp. Det er alltid plass til en motorsykkel eller scooter, og de kjører overalt. 

Vi leverer syklene tilbake til Victory motorcycle rental. Arkitekten har med seg en regning fra reparasjonen i Areng, og de blar opp erstatning uten å blunke. Vi ber dem imidlertid beholde pengene, da vi har vært veldig fornøyde både med sykler og service, og reperasjonen var heller ikke særlig dyr. Der og da avsluttes motorsykkelturen i Kambodsja. En opplevelse som de to kommer til å leve lenge på. Dette var virkelig et eksotisk eventyr utenom det vanlige. De feirer det hele med et par eksklusive cocktails på takterrassen på hotellet, med panoramautsikt over byen, kongepalasset og Mekong-elven. Det å ha en passelig grovplan som ikke er mer låst enn at tilfeldigheten får lov til å råde, har igjen vært oppskriften på et vellykket motorsykkeleventyr. 

Killing Fields:

Nest siste dag besøktes Killing Fields. I likhet med S-21, ble dette en gripende opplevelse. Tenk at noen kan gjøre noe slikt mot sitt eget folk. I tillegg er det ikke lenge siden, og khmerene vi traff som er i femtiårene eller eldre, har faktisk levd gjennom dette. På de nesten fire årene Pol Pot regjerte tok han livet av nesten 3 millioner kambodsjanere. Ingen var trygge, og ingen grunn var for liten til å få deg dødsdømt. Det er funnet 300 Killing Fields rundt i Kambodsja, og det er i dag mulig å besøke 86 av disse. Dagens styret i Kambodsja er spesielt. Det er et slags demokrati, men det finnes kun et parti du kan stemme på. Men landet er stabilt, og på tross av utbredt korrupsjon så er det å leve endelig i fred og bygge seg opp det viktigste for de fleste nå. Selv Arkitekten følte at landet var trygt å være i. Kambodsja defineres fremdeles som et u-land, men regjeringen har lagt en strategi for å få hevet levestandarden. 

Hva er så erfaringen fra turen vår:

Reisen:

Det er langt å fly til Kambodsja. Når du kom hjem igjen har du faktisk flydd en distanse som tilsvarer en tur rundt jorda. Det tar tid, og vi måtte mellomlande to ganger begge veier. Dette medfører at du trenger et døgn på å komme til hektene igjen både på vei ned og opp. Ta dette med i beregningen når du planlegger turen. Flybiletter er forholdsvist dyrt, og jo tidligere du bestiller, jo større er sjansene for å få “rimelige” biletter. Vi betalte ca. NOK 17.500,- pr. stk.

Leie av motorsykkel:

Du kan selvfølgelig kjøpe turer som inkluderer både motorsykler, guide, hoteller og mat. Vi snakket med et par engelskmenn som gjorde dette. De betalte ca. NOK 21.000,- for en uke. Vi leide sykler selv og betalte NOK 300,- pr. dag. Dvs. 3.000,- for ti dager. Syklene vi leide var godt brukt, men i god stand. De hadde nye dekk, bremseklosser, kjeder og drev. Motorsykler er dyrt i Kambodsja, og tyveri er ikke uvanlig. Derfor må du legge igjen pass hos utleieren som sikkerhet. Vi la igjen et pass som sikkerhet for to sykler. Vi var nøye med parkeringen hele veien, og hadde i tillegg med oss en vaier som vi kunne låse syklene sammen med, og en skivelås med alarm. Det kan også nevnes at bensinprisene er ca. 1$ pr liter. Om du må reparere noe underveis er det verksteder overalt, og de er rimelige. Reservedeler er det imidlertid værre med. Vi hadde med oss både verktøy, slepetau og diverse nødutstyr, og fikk bruk for noe av dette. 

Veier og ruter: 

Arkitekten og Kenny var ute etter å kjøre spennende grusveier. Turen ble totalt ca 50% på grus og 50% asfalt. Store deler av landet er flatt, men det finnes noen fjellområder særlig i vest og nord. Unngå nasjonale hovedveier. På mange av disse pågikk det mye veiarbeid, og støvbelastningen og trafikk var plagsom. Laster du ned detaljerte kart, og velger de små veiene, er det ofte grusveier. Arkitekten og Kenny hadde forberedt seg med å finne en del GPX spor på nettet, med spennende offroad-ruter. Dette var suksess, så konklusjonen er at det finnes muligheter for alle typer kjøring i Kambodsja.   

Mat:

Er du glad i å teste ut mat du ikke får hjemme er Kambodsja landet for deg. Frokost er gjerne suppe med nudler, eller en tynn risgrøt med litt spicy tilbehør. Du får kjøpt mat langs gatene overalt, og det er både billig og godt. Mye grønnsaker, fersk frukt, fisk, og grillede retter. Maten kan nok inneholde en annen bakterieflora en vi er vant til. Imodium og idoform bør være med på reisen. I tillegg er det lurt å ha med seg toalettpapir i bagasjen. 

Overnattinger:

Overnattinger finnes på de fleste steder. Kenny Dundee og Arkitekten tok det meste på sparket, og overnattet både på homestay (hjemme hos folk), på hoteller, og moteller. Den beste overnattingen hadde vi i telt inne i jungelen nær Cardamom Mountains. Det er billig å bo i Kambodsja. På Homestay betalte vi fra NOK 75 – 120,- pr. person. Hotell-rom fikk vi fra NOK 300 – 500,-. I Phnom Pehn bør du ha bestilt hotell på forhånd, og du bør sikre deg et med sentral plassering. Vi bodde på Frangipani Royal Palace hotel, rett ved kongepalasset. Dette var bra, og hadde en flott takterrasse, med frokostservering og badebasseng, og likevel ikke dyrt.

Diverse: 

Du trenger visum, for å reise inn til landet. Dette er enkelt å få, men krever at du har en referanseadresse, som for eksempel første hotell du overnatter. Når det gjelder vaksiner, må du selv vurder hva du trenger. Både malaria, tyfoidfeber, hepatitt og rabies kan være aktuelle vaksiner, og effektiv myggmiddel er noe man må ha (fås kjøpt på apotekene her). Det er to gangbare valuttaer som fungerer overalt. Lokal riels og US dollars. Vi hadde med oss en god del smådollars, som vi hadde bestilt hjemme. Dette var veldig greit, men du får tatt ut begge valuttaer i minibanker i byene. Riels er egentlig like kurant som dollar. Når du oppholder deg i byer er tuktuker ypperlige kjøretøy. De tar deg rimelig rundt i byene. Bruk gjerne litt tid i Phnom Phen, som har mange severdigheter verd å besøke. Khmerene kan være litt vanskalig å kommunisere med. De er veldig sjenerte, og ønsker ikke å si noe feil. Dette førte til mange pussige situasjoner. Google-translator var til god hjelp i flere situasjoner. 

Til slutt vil Kenny og Arkitekten få takke for turen, som ble akkurat det eventyret vi hadde håpet på. Spenning og overaskelser, varierte landskap, byer og steder, og ikke minst veldig hyggelige og imøtekommende mennesker. Håper du har likt “å være med”. Fremtiden vil vise hvor neste eventyr går, men Kenny har allerede noen planer i tankene. 

Kenny Dundee har overtalt Arkitekten på nye eventyr, og denne gangen i Kambodsja. Turen startet i Phnom Phen, og har tatt dem til Angkor Wat gjennom dyp jungel, der Arkitekten tryna, og Kenny forsøkte å drukne motorsykkelen sin. Sist du hørte fra dem hadde de fulgt veien langs den Thailandske grensa, mellom landminer, elefanter og tigre. De kom ut til kysten, og fant seg et skikkeleg sydhavs paradis, og overnattet i en bambushytte ytterst ute på stranda. Arkitekten var i himmelen. 

Tekst; Kyrre Hagen    Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Før de la seg hadde Arkitekten vært skikkelig streng mot Kenny og forsikret seg om at alle alarmene hans var slått av. Deretter hadde hun jaget vekk ungdommene som hadde fyrt i gang et høylytt karaoke-anlegg 20 meter fra bambushytta. Alikevel var det som vekte de to på morgenen klokkealarmen til Arkitekten, som hun hadde glemt å slå av. Hun bannet og steiket på Slovakisk, mens Kenny bare snudde seg over på den andre siden. Etter å ha tråla hele området for mat, havna de til slutt borte på den hippe Beach-baren, som imponerte med å diske opp både god kaffe og frokost med stekt egg, pølser og toast. Alt ble fortært mens bølgene slo innover stranden, og traff dem på tærne. 

Såkalt National Road i Kambodsja er er mareritt av støv. De jobber overalt på veien samtidig, uten at noen partier er ferdige, og all trafikk, fra tråsykler til lastebiler, kjører over all mulig slags overfalter og skaper tette støvskyer. Fra fire til ett felt uten forvarsel, og hvilken av de feltene man velger virker ganske valgfritt. Når de legger asfalten er den syltynn, slik at veien året etterpå er et hullete mareritt. Det finnes heller ikke særlig mange bensinstasjoner langs NR48. Etter å ha fylt opp syklene med flaskebensin, tar de to av mot Cardamom Mountains. Her er det flotte veier som snor seg innover den kuperte jungelen. Grusveiene blir smalere og Kenny storkoser seg, med hull, dumper og jungel. I grunnen minner dette han litt om Sri Lanka der han for noen år siden ble fraktet ut av jungelen i en jeep, etter et hardt møte med bakken mens han kappkjørte med guiden. Plutselig stopper sykkelen til Arkitekten i en nedoverbakke. Bensinen renner ut av forgasseren. De har ikke noe å reparere den med, men Kenny har med seg slepetau. XR 400en har en ganske slitt kløtsj, så de er ikke så keene på å taue alt for langt. Heldigvis er det ikke så mange bratte oppoverbakker på vei til Areng, der Arkitekten har komunisert med campingen for å finne ut om veien er åpen. Vi treffer Parino som er svært hjelpsom. Han vet om et verksted i nærheten, og de lemper sykkelen til Arkitekten opp på en pickup, og kjører den til verkstedet.

Parino ber oss på lunsj på campingen mens sykkelen repareres. Parino er en skikkelig hjelpsom fyr, og ha studert engeneering i utlandet. Han underviser ved universtetet i Phnom Phen, men undervisningen er litt kjedelig for han, derfor jobber han nå på halvtid som manager her på campingen. Syns du dette høres rart ut, så kan dette forklares med at camping i Kambodsja er noe helt annet en det vi forbinder med camping hjemme. Dette er glamping, og her er alt svindyrt. Konseptet er tilrettelagt for rike kambodsjanere. Å være her i jungelen er high class, og en rekke aktiviterer er tilrettelagt, som guiding i jungelen, tur med firehjulinger og zipline. 

Etter et par timer er sykkelen til Arkitekten ferdig, og de kan fortsette ferden gjennom jungelen. Veien er superfin, det vil si passelig utfordrende med sandfeller, grove steiner, og flott jungel-natur. Mens kveldssola blir lavere blir det hele enda mer spektakulært, og Kenny er skikkelig kry når han til og med klarer å ta igjen noen khmerer som kjører moped (med tre på). Disse omtrådene er helt øde, og uten mobilsignaler, så Arkitekten er ganske fornøyd når de etter en times tid kommer til befolkede områder igjen. 

Overnatting i telt i jungelen

De havner på et koselig homestay; Sun Beaar Valley. Her kan de leie et telt med utsikt utover elva, og jungelen på den andre siden. I det det begynner å mørkne setter sikadene i gang en skikkelig konsert. De produserer veldig høye syngende jungel-lyder. Vi kommer i kontakt med den unge eieren Van Ta, som eier stedet. Dette er litt av en gründer og entreprenør. I en alder av 34 år er han alledere i gang med fire bedrifter. Målet hans er å kunne slutte å jobbe når han er 45 år. Han forteller om sine ideer og tanker bak bedriftene, og selv Kenny og Arkitekten blir ganske imponert over den unge entreprenøren, som snakker flytende selvlært engelsk. 

Neste morgen bader Arkitekten i det vame ”jungel-vannet”, og stråler. De to har sovet godt i teltet. Av erfaring fra tidligere turer har de nemlig med ekstra luftmadrasser i bagasjen. Det kommer godt med på steinharde asiatiske senger. 

Helt vill nyttårsfeiring i Kampong Chhnang

Arkitekten og Kenny har bestemt seg for å besøke en av de flytende landsbyene ved Tonle Sap, men for å komme seg dit må de transportere seg 250 km nordover. Etter at de er ute av jungelen blir det derfor ikke alt for spennede denne dagen, men landsbygda de kjører gjennom er veldig fint, med fjell i nordvest, og pittoresk landskap med kokospalmer og risproduksjon. 

De har booket et hotellrom Kampong Chhnang. Denne lille landsbyen ligger nede i elvedeltaet sør for Tonle Sap. Arkitekten er ikke altfor imponert over hotellet, det er nemlig altfor mye hotell på en måte. Resepsjonisten, som de håpte kunne hjelpe dem med å skaffe en båt ut til de flytende landsbyene, kan ikke et ord engelsk, og det å komunisere med han er bare å gi opp. 

Det er nyttårsaften, og de to rusler derfor bort i sentrum for å se om de kan finne seg noe mat. Det kan jo være noen ute, selv om nyttårsfeiringen til khmerene er i april. Det blir livligere og livligere jo mer de nærmer seg sentrum. På torget er det flere tusen mennesker, og matboder overalt. Fra en scene spiller kambosjanske popstjerner og fyrverkeriet er overalt, selv om det er lenge til midnatt. De vandrer rundt på torget i noen timer, og tester ut diverse khmerske retter, øl og energidrinker (som det er utrolig mye av her nede). 

Det nærmer seg midnatt, men Arkitekten og Kenny begynner å bli lei av folkemengder og asiatisk disko. Derfor starter de turen tilbake til hotellet. På vei hit blir de dratt inn på en fest hos en kambodsjansk familie. Disse vil absolutt drikke øl og danse med de to. Dette er en søskenflokk på ni, med ektefeller og barn. -You drink a can with me, og, -Happy Happy, er 90% av det engelske orforådet til disse, men det blir en fantastisk kveld der Arkitekten og Kenny storkoser seg med de kambodsjanske nye vennene sine. 

I neste og siste artikkel kan du lese om besøk i de flytende landsbyene, og returen tilbake til Phnom Phen. I tilleg vil du få litt tips og erfaringer fra det å reise til Kambodsja. 

Kambodsja – del 3

Kenny Dundee har overtalt Arkitekten til å bli med til Kambodsja. De har leid sykler i Phnom Phen, og lagt ut på eventyr. Et av målene har vært å se Angkor Wat, men veien hit har bydd på utfordringer. Arkitekten har tryna i jungelen, og Kenny har badet med motorsykkel på veien, men de kom frem til Siem Reap. 

Tekst: Kyrre Hagen    Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen         

Hvem er Kenny Dundee og hvem er Arkitekten? 

For de uinnvidde: Kenny Dundee er navnet jeg adopterte i Australia, fordi ingen der nede klarte å uttale navnet mitt. Det høres jo unektelig tøffere ut, og gir meg en fin unnskyldning til å krydre historiene litt ekstra. Jeg i denne sammenhengen er Kyrre Hagen, freelance journalist, motorsykkel-entusiast og globetrotter på motorsykkel. Arkitekten er kjæresten min, Lenka Leginova, opprinnelig slovaker. Hun ble betatt av Norge på en reise hit, og flyttet senere hit som nyutdannet arkitekt. Lenka er en akademiker og har et ikke så lite snev av det jeg kaller yrkes-asparges. Hun er en perfeksjonist og nerd, og jeg omtaler henne derfor som «Arkitekten» i artiklene.

Soloppgang i Angor Wat

Guide og tuktuk ventet utenfor hotellet kl. 05.00. Arkitekten og Kenny tok plass, og ut bar det i den kølige nattelufta, men Arkitekten var ikke uforberedt, og hadde selvfølgelig med seg både ekstra genser og boblejakke. Kenny derimot hadde bare med seg den tøffe hatten sin fra Australia. Området hvor Angkor Wat befinner seg er digert, og totalt ligger det om lag 200 templer her, så Angkor Wat er ikke det eneste, men desidert det største. Målet var å få tatt de klassiske bildene av tempelet i soloppgang, men de var ikke alene. Tusenvis av mennesker vandret inn på området i nattemørket. Kenny tok oppstilling med det digre Nikon apparatet sitt, mens Arkitekten og guiden ventet tolvmodig. Det var verdt det, for bildene ble fine. 

Angkor Wat er enormt. Det høyeste tårnet rager 65 meter over bakken. Fundamenteringen er på sand, som er stabelisert av vann i grunnen. Selve byggingen tok 37 år, og mannen bak byggverket var kong Suryavarman II. Under byggingen jobbet 300.000 arbeidere og over 40.000 elefanter på anlegget. Kongen var opptatt av kvalitet, og han bygde solid. Steinblokkene ligger fremdeles snor-rett. Kongen hadde det allikevel travelt, for han måtte bli minst 90% ferdig før han døde for å komme til himmelen. Det var også veldig usikkert om neste konge ville ferdigstille prosjektet. Angkor Wat er bygget på 1200-tallet, og er blant de siste templene her inne. Den gangen var dette en diger by, og ca en million mennesker bodde her. Med dette var det den største byen i verden på den tiden. Templet er i god stand, og har utrolig mange flotte detaljer hugget inn blokkene. Steinen ble fraktet på flåter og kanaler fra steinbruddet ca. 70 km unna. Dette er fantastisk ingeniørkunst, og både Arkitekten og Kenny er mektig imponerte. Det er vanskelig å forestille seg hvordan denne enorme anleggsplassen har vært organisert. 

Neste stopp inne på dette enorme området er Ta Prohm tempelet, som også er bygget på 1200-tallet. Det mest fascinerende her inne er trærne som vokser på og gjennom konstruksjonene. Her var ikke kongen like opptatt av kvalitet, og mye har rast sammen. Et indisk prosjekt har imidlertid bidratt i rekonstruksjonen. Steinene har blitt scannet, og satt sammen igjen ved hjelp av dataprogrammer. Deretter er de montert sammen igjen. Dette tempelet er nesten mer fascinerende enn det perfekte Angkor Wat. Har du sett Lara Croft i Tomb Raider filmen? Ja da vet du hva vi prater om. Vi får også besøkt Bajon Tempelet. Her syns Kenny det mest spennende er å se på apekattene som har seg mellom budha-figurene. 

Kurs vestover

Etter sightseeing har Arkitekten og Kenny bestemt seg for å forflytte seg ca 10 mil vestover. Det vil gjøre at de kan komme seg ut til kysten i løpet av et par kjøredager. De leier seg inn på et motell i Sisophon. Damene som jobber her er veldig blide, selv om de ikke forstår et kvekk av hva de spør om. I grunn kan det være litt vanskelig å gjøre seg forstått her nede i mange situasjoner. Kenny og Arkitekten forsøker både med språk, tegn og google-translate, uten at særlig mye fungerer. Motellet ligger på utkanten av byen, men utrolig nok finner de en særdeles sjarmerende restaurant her ute. 

Damene utenfor motellet kommer med frokost på rommet kl. 07.00 som bestilt. Den består av varme risnudler og suppe i poser. Det smaker bra, selv om Kenny begynner å bli litt lei av risnudler nå. De setter kursen sørover, og endelig begynner landskapet å løfte seg til fjellformasjoner. Vei nr.55 har flotte serpentinersvinger. Dette må være Kambodsjas svar på Trollstigen, men Trollstigen vil vinne den duellen, bare så det er sagt. De tar inn på et hotell i Thmor Dar, som ligger rett ved grensen til Thailand. Å få seg middag i denne byen er ikke enkelt, men til slutt bestemmer Arkitekten seg for at de skal spise utenfor ei sjappe som har noen søte små plast-taburetter. Kenny er skeptisk, men sulten, så han lar seg overtale. Det ender med at de spiser de sterkest krydrede nudlene de noen gang har fortært. Retten er full av rød chili av det hotteste laget. De gir opp halvveis, og finner i stedet en hengekøyerestaurant som serverer jumbopizza ohlalayummy crabstick (som var det bokstavelige navnet i menyen) og kald øl, dermed er dagen reddet. 

Langs Thailands grense

Turens kanskje mest spennende etappe ligger foran dem. Ruta langs Thailands grense i sør. Ser du på kartet er det ganske klart at Thailand har robbet Kambodsja for en ganske betydelig kyststripe. Forfoldet mellom de to landene er fremdeles spent, og i disse områdene ligger det mye landminer. Derfor gjelder det å holde seg på veien. Etter to mil med veiarbeid kommer de inn på en fin grusvei som snor seg langs grensen. Veien ligger i skjul fra den thailandske siden, men fra et utkikkspunkt får man utsikt ut over Thailand. Veistandaren er bedre enn forventet, men sykkelen til Kenny fusker ved et par anledninger. Han er usikker på om han har fått dårlig bensin. Det viser seg imidlertid at det bare er fjæra til støtta som er slakk, og når han kjører i de mest rufsete partiene, slår støttebryteren av motoren. Dette skaper noen ganske spennende situasjoner. 

Arkitekten får henge på en hipp strandbar

De kommer frem til kysten, og finner seg en bambushytte 0.5 meter fra sjøen. Vannet er 27 grader, og knapt kjølende. Dette er det de to forbinder med en ekte sydhavsidyll. Arkitekten har alltid drømt om å henge på en hippies Beach-bar, og de finner en rett i nærheten. Her bestiller hun seg fancy drink med rum og ingefær, mens Kenny nøyer seg med en Cambodian, som er navnet på det lokale ølet. De henger på baren helt til sola forsvinner i havet. Arkitekten er lykkelig. Hun har aldri vært på et så eksotisk sted. Ikke Kenny heller, men han later selvfølgelig som ingenting. 

Ruta for neste dag planlegges, og Arkitekten har stilt spørsmål om fremkommelighet på noen lokale kambortsjanske nettsider. Hun har fått svar, og i morgen går ruta inn i jungel der det lever både elefanter og tigre. 

Kambodsja – del 2

Kenny Dundee har overtalt Arkitekten til å bli med til Kambodsja. Etter en hektisk mellomlanding i Kuala Lumpur, rakk de flyet til Phnom Pen takket være en malaysiak mellomdistanseløper som hadde fått jobb på flyplassen med å løpe etter fly. Det vil si guide passasjerer med marginale tider mellom gatene. I Phnom Penh fikk de tak i sykler, og nå var de på tur.

Tekst: Kyrre Hagen     Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Arkitekten og Kenny hadde bestilt frokost kl. 8.00. De syns liksom ikke de kunne vekke vertskapet på OBT School og Homestay for tidlig. Det var før de viste at alle i mils omkrets ble vekket av en øredøvende musikk fre et budistisk tempel i nærheten allerede klokka fem. Når det var over satte alle hanene i nabolaget i gang med å gale om kapp, og når det begynte å ebbe ut, startet et titalls traktorer på gården. Arkitekten, som ikke er spesielt vanskelig å vekke, fikk nesten hjerteinfarkt av alt bråket, Kenny derimot våknet ikke før motorlydene begynte. 

Etter en utmerket frokost var det klart for dagens kjøring. Ruta var lagt, og skulle bestå av en blanding av asfalt og grusveier. Det varierte fra single tracks til seks felts motorvei – begge på grus, vel å merke. Landskapet var idyllisk, og de passerte kanaler som forsynte irrgrønne rismarker med vann. I veikaten lå bikker og slappet av. Andre steder store hvite kuer med overflod av hud. Også vannbøfler beitet i veikanten. 

Det går ikke fort med Arkitekten denne dagen, og Kenny klager litt over tempoet. Han er redd for at de aldri vil nå ut til vestkysten. Derfor bjeffer han litt på Arkitekten. Hun på sin side svarer med å fortelle han at hun er litt sur på han, men slik er det innimellom når de to er på tur. Det varer ikke lenge, og snart er stemningen god igjen. 

Retningen i dag er nordvest mot Angkor Wat. Dit kommer de ikke, men halvveis. Dagen ender i Prei Kuk, der Kambodsjas eldste tempel ligger. Det vil si 64 av de opprinnelige 140 templene står igjen. De rekker akkurat en guidet tur, sammen med ei lokal jente som jobber på stedet. I tillegg må de hyre inn en dame for å passe på motorsyklene. Her er det nemlig mange apekatter, og de kan fort forsyne seg av bagasjen. 

I den lave kveldssola er det helt magisk der ute i den khmerske jungelen. Noen av tempelruinene er helt overgrodd av røtter, men mange er i ganske god forfatning. Disse templene er Kambodsjas eldste, bygget på 700-tallet. Etter tempelbesøket drar de tilbake til Sokhon Homestay, der de har leid et rom. Homestay er sånn at du bor hjemme hos en familie, gjerne i et eget rom, eller ei hytte, som her. Vi får nydelig mat, de beste så langt, og rusler en tur i Prei Kuk, noe som er ganske raskt unnagjort. 

En kjøredag med utfordringer

Neste dag vil de kjøre grusveier til Siem Reap. Arkitekten hadde funnet muligheter på nettet før turen. Distansen er drøye 20 mil, problemet er bare at de ikke aner veistandarden, men det ser unektelig spennende ut. Det begynner bra, og de første fem mila går som en lek. Men nå blir veien brått dårligere. Den går rett og slett gjennom jungelen. Tidvis på sand, og andre steder der rennende vann har herjet, og laget renner og kløfter overalt. Disse har tørket, og gjort «veien» til en beinhard hinderløype. Det går sakte, og selvsagt blir de tatt igjen av en kambodsjaner på scooter. Han har svarte lakksko, og smart-telefonen i den ene hånda, mens han balanserte scooteren med den andre. Sånt er i grunnen ganske nedverdigende, og det går på selvfølelsen løs for Kenny.  

Khmeren ville kjøre sammen med Kenny og Arkitekten. Veien var jo såpass dårlig at han nok tenkte det var greit å være flere. De kjørte videre helt til Kenny hørte gjennom intercomen at Arkitekten gikk over ende. Så hørte han at Khmeren hjalp henne. Deretter stygg slovakisk banning over at kjøtsjhendelen var røket. Heldigvis hadde Kenny med seg både verktøy og nødtustyr, så han fikk holdt hendelen i posisjon ved hjelp av en strips og tape. Reparasjonen holdt, og veien ble bedre, inntil de traff to vannpassasjer som måtte forseres. Kenny er jo en tøffing, og nølte ikke. Rett ut i vannet bar det, men det var atskillig dypere enn beregnet. Dermed ble det bading på både Kenny og XRen.

Khmeren og Arkitekten kom til, og de fikk sykkelen på land. Kenny åpnet luftfilteret, og vannet rant ut. Den dro rundt på starteren, men uten tenning. Nå gjensto å få tømt potta for vann. Heldigvis elsker Kenny og se på adventurefilmer, og han hadde akkurat sett australeren Adam Riemann reise sykkelen opp på bakhjulet, og la vannet renne ut. Det funka, og XRen startet motvillig. Etter vannpassasjene stå en bratt sølebakke for tur. Her måtte Kenny ha hjelp av Arkitekten og Khmeren for å komme opp. Så ble hele prosessen gjentatt med sykkelen til Arkitekten. Denne gangen uten bading. Nå sto scooteren til Kmeren for tur, men han trakk seg og ville snu. Selv om han hadde både Arkitekten og Kenny til å hjelpe seg nå, ville han være helt alene når han skulle returnere senere på dagen. Endelig slo vi lokalbefolkningen, tenkte Kenny. 

Bensintom bensinstasjon med språkproblemer

De kommer tilbake til sivilisasjonen ved Ta Seng. Nå må de finne et motorsykkelverksted. Utpå ei slette begynner sykkelen til Kenny å fuske. Han er bensintom. Til alt hell viser det seg at han akkurat har passert en bensinstasjon, og han trenger bare å trille 50 meter tilbake til pumpa. Kenny åpner tanklokket, og venter på at den gamle dama skal fylle opp. Hun peker på regulær, og Kenny nikker. Da rister hun på hodet. Kenny peker på rødt, da rister hun på hodet igjen. Er besinstasjonen tom for bensin? Det kommer flere mopeder inn på stasjonen og fyller fra den røde pumpa. Kenny peker på pumpa igjen, men dama rister på hodet. Til slutt må Kenny insistere på å fylle super bensin som det viser seg at dama har, men av en eller annen merkelig grunn ikke vil selge Kenny. 

Kambodsja er fult av små verksteder, men ingen som har deler til motorsykler. Her nede kjører ALLE scooter. Et lokalt Honda-forhandler ble redningen. Her tilpasser gutta en hendel som var beregnet til en scooter, og dermed er Arkitekten reddet. 

Nå blir det straka veien de 100 kilometrene til Siem Reap. Arkitekten er virkelig i draget, og sklir lett iggjennom alle situasjoner nesten som en innfødt. Kenny kjenner at han virkelig er stolt av henne. De tar inn på et hotell som egentlig er en hotellskole. De unge Khmerene er neste overhøflige, og vet ikke hva godt de skal gjøre for de to. Kvelden ender på en lokal fortausrestaurant, der de bestiller ribbe fra grillen. Svoren er til og med sprø, og er det nærmeste norsk julemiddag de kan komme. Det er et overdøvende liv på restauranten, der den yngste dattera feirer bursdag, og villig poserer i hvit ballkjole. 

Det er på tide å legge seg, for i morgen skal de to oppleve Angkor Wat, og flere av de andre templene som ligger i Siem Reap. Men det kan du lese mer om i det neste innlegget. 

Julehilsen fra Arkitekten og Kenny Dundee i Siem Reap     

Kambodsja – del 1

Arkitekten og Kenny Dundee ankommer Kambodsja. I denne artikkelen kan du lese om ankomsten til Phnom Phen. Den første følelsen av å være på tur langt hjemmefra og på mc-turen som starter på selveste julaften. 

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova

Klokka ringte 03.15, og til en forandring spratt Arkitekten opp av senga. Dagen var kommet, og det var klart for avreise. Skjønt dag var det vel egentlig ikke. Kenny var heller ikke vanskelig å få opp av senga, endelig var jo et nytt eventyr i ferd med å starte. Som alltid var Arkitekten livredd for å komme for sent til flyet, mens Kenny på sin side var irriterende avslappet til akkurat dette.  – Når vi først har fått levert bagasjen er alt i orden, repliserte han.  – De kommer ikke til å reise uten oss… Denne gangen fikk han rett, men bagasjen skulle de ikke komme til å se på lenge, for i Kuala Lumpur fikk de det virkelig travelt.

Transferen var lynkjapp – boarding på neste flight har nemlig begynt før de var ute av den forrige. En liten dame på ca 40 kg, med platåsko, sto klar og ventet på dem da de kom ut. Så var det bare å begynne å løpe. Dama viste vei, og det viste seg at hun var i skikkelig god form. Det var ikke Kenny. Han hadde knapt nok løpt på flere år, og nå skulle de fra en terminal til en annen. Arkitekten ble nærmest løpende mellom to ytterpunkter. Den lille asiatiske dama som ikke gjorde annet enn å løpe etter fly, og Kenny Dundee, som ikke løp en meter uten at han var helt nødt. Det gikk seinere og seinere med Kenny, selv om Arkitekten forsøkte å muntre han opp med små heiarop. Miraklenes tid viste seg ikke å være over, og dermed rakk de flyet til Phnom Phen med et skrik.  

Vel fremme ved hotellet, uten bagasje, fikk de hvile ut noen timer før de tok byen i nærmere øyesyn. De hadde ikke leid sykler på forhånd, så nå var tiden inne til å sjekke ut sjappene Kenny hadde kommunisert med hjemmefra. Victory Motorcycle rental viste seg raskt seriøse, og de plukket raskt ut et par Hondaer som kunne være aktuelle. Arkitekten en XR 250, og Kenny en XR 400. De kom tilbake morgenen etter for å prøvekjøre. Da var både nye dekk, drev/kjeder og bremseklosser på plass. Dermed var saken klar. Dette var syklene de skulle på tur med. 

Flyturen hadde vært lang. Derfor hadde Dundee og Arkitekten også planlagt lille julaften i Kambodsjas hovedstad. Dagen ble brukt til å besøke diverse templer og markeder, før de satte kursen mot Kambotsjas mørkeste historie. S21 var et avhørssted og et grusomt fengsel. Her ble fangene torturert helt til de tilsto et eller annet. 18.063 mennesker ble dømt til døden etter tilståelsene her. Deretter ble de brakt ut til Killing Fields, der de ble henrettet. Vokterenes oppgave var å holde dem i live til de var fornøyde med tilståelsene. Ingen var trygge i Kambotsja i årene Pol Pot regjerte, og Bror nr.1 var totalt ansvarlig for at ca 2 millioner Khmer døde i løpet av de knapt fire årene han regjerte. Historien disse gamle skolebygningene bærer på er så grusomme at Kenny til slutt må ut for å puste, og han vil ikke inn igjen. 

Kenny og Arkitekten våkner opp på julaften. Etter en tidlig frokost lastes alt utstyret opp i en Tuk-tuk. Så bærer det avsted til utleieren der syklene står klare. Arkitekten leder an ut gjennom byen. Det er nemlig slik at Kenny ikke orker å ha henne bak seg. Da blir han bare sittende å se i speilene, uten at hun klarer å henge med. Å ha henne foran er derimot supert, og snart snor hun seg ut gjennom gatene på Khmersk vis. Her bare flyter trafikken. Alle kjører der det er plass, og svært sjelden stopper den opp. Den fungerer egentlig helt ypperlig på sitt vis, og folk er hensynsfulle, og gir plass. Snart tar vi en liten ferge over Mekong elva, og på andre siden er vi brått ute av storbyen. Små landsbyer ligger langs ruta som varierer mellom grus og asfalt. Kenny har forberedt seg godt, med nedlasting av spor, som i kombinasjon med Arkitektens research har gitt et glimrende resultat. Været er nydelig, og temperaturen rundt 28 grader.  

De små grusveiene leder gjennom gårdsplassen til folk, der kuene beiter i veikanten, hunder ligger midt i veien og sover, og skinnmagre høner piler over veien foran oss. Andre steder havner vi i kortesjer med skolebarn i uniformer, enten på sykler eller mopeder. I Kambodsja kan du nemlig lovlig kjøre moped fra du er 14 år gammel. Ved å være på to hjul her nede, glir du lett inn i mengden. Her kjører de aller fleste på to hjul, gammel som ung.

Dagen går og Kenny og Arkitekten bestemmer seg for et Homestay i Tonle Bet rett ved Kampong Cham. Stedet kombinerer skole og overnatting, og en hel flokk med små barn spør på engelsk hva de heter. Kenny, som godt vet hva han heter, har ingen problemer med å svare, og mens Kenny utfører litt utbedringer på 400en, får Arkitekten omvisning på skolen som huser ca 200 barn. Alle smilende og nysgjerrige. 

Julemiddag

Mens Arkitekten rydder inn bagasjen, avtaler Kenny med Homestay-verten at de skal få servert frosk. Arkitekten er som vanlig ekstremt skeptisk, men smaker. Hun liker det, men syns det er vanskelig å spise noe hun ikke vet hva er. Kenny på sin side finner snart ut at han elsker frosk, og snart er hele fatet tomt. Arkitekten får en litt underlig farge, når hun blir fortalt hva de har spist. Dermed er julemiddagen fortært, sykklene blir lenket fast, og de går og legger seg i bambushytta. Det vil si Arkitekten tramper i vei, og lager mest mulig lyd. Verten har nemlig akkurat fortalt dem at det kan være kobra-slanger her. 

I morgen fortsetter de turen, som du får lese om om noen dager. I mellomtiden ønsker vi alle våre lesere og følgere en riktig god jul!

Tekst: Kyrre Hagen        Foto: Kyrre Hagen og bilder fra Freepik

Julen nærmer seg, og Kenny Dundee er igjen i villrede om hvordan han skal bruke høytiden til noe annet enn ribbe og pepperkaker. Norsk julefeiring er, som vanlig, fullstendig uaktuelt for eventyreren. Jula er jo perfekt for et motorsykkeleventyr! Denne gangen har Kenny ekstra mange fridager å leke med, noe som gjorde det mulig å overtale den pertentlige og hardtarbeidende Arkitekten til å bli med.

Etter flere kvelder med intens googling og flybillettsøk skrumpet alternativene raskt inn. Flybilletter er rådyre, og motorsykler skulle også leies. Arkitekten, som fortsatt slet med økonomiske etterdønninger fra en tidligere Oseania-tur, krevde at Kenny fant et rimelig alternativ. Etter timer foran skjermen, med kaffe og en god dose tålmodighet (mest fra Arkitektens side), pekte alle piler mot Asia. Kenny, som har utforsket store deler av kontinentet, oppdaget at Kambodsja manglet på listen hans. Dette lille landet, kjent for sin kulturarv, sine templer og vakre landskap, ble det naturlige valget.

Etter å ha sendt Arkitekten detaljert informasjon om flybilletter og motorsykkelleie – som i Kennys øyne var latterlig billig – fulgte forventet nøling fra Arkitektens side. Hun trengte tid til å overbevise seg selv om at dette var en god idé. Dessverre hadde billettprisene rukket å stige betraktelig innen Arkitekten bestemte seg, men da var avgjørelsen tatt. Når flybilletter først er bestilt, er det ingen vei tilbake.

Hvem er Kenny Dundee og hvem er Arkitekten? 
For de uinnvidde: Kenny Dundee er navnet jeg adopterte i Australia, fordi ingen der nede klarte å uttale navnet mitt. Det høres jo unektelig tøffere ut, og gir meg en fin unnskyldning til å krydre historiene litt ekstra. Jeg i denne sammenhengen er Kyrre Hagen, freelance journalist, motorsykkel-entusiast og globetrotter på motorsykkel. Arkitekten er kjæresten min Lenka Leginova, opprinnelig Slovaker. Hun ble betatt av Norge på en reise hit, og flyttet senere hit som nyutdannet arkitekt. Lenka er en akademiker og har et ikke så lite snev av det jeg kaller yrkes-asparges. Hun er en perfeksjonist og nerd, og jeg omtaler henne derfor som “Arkitekten” i artiklene.

Hvorfor Kambodsja?

Kambodsja har en fascinerende historie og spektakulær natur. For Arkitekten er Angkor Wat, et ikonisk tempelkompleks fra 1100-tallet, en av hovedgrunnene til å dra. Dette arkeologiske vidunderet er ikke bare et symbol på Khmer-sivilisasjonens storhet, men også et sted som vekker Arkitektens faglige nysgjerrighet. Kenny, derimot, er mer interessert i de ujevne grusveiene som fører til slike steder.

Men landet har også en mørkere side. Pol Pots regime på 1970-tallet etterlot dype arr, og steder som Killing Fields og S-21-fengselet er påminnelser om landets tragiske fortid. På tross av alt dette er kambodsjanerne kjent for sin varme og gjestfrihet – noe som Kenny og Arkitekten ser frem til å oppleve. Dessuten lokker Kambodsjas kjøkken med retter som amok trey (fisk i kokosmelk) og bai sach chrouk (grillet svinekjøtt med ris).

For Kenny er selve kjøringen hovedattraksjonen: Han drømmer om å suse forbi grønne rismarker, navigere jungelstier hvor kuer har forkjørsrett, og utfordre ryggraden på humpete veier. Trafikken i Kambodsja beskrives som en «sosial dans av kaos» – et kaos som Kenny mener han mestrer perfekt, mens Arkitekten helst vil holde seg til sideveiene.

Forberedelser

Før avreise har det vært litt av hvert å ordne. Kenny, som er mer kjent for sin «det-ordner-seg-holdning», stoler på at Arkitektens systematiske planlegging sørger for en smertefri tur. Arkitekten har allerede sikret visum, tatt nødvendige vaksiner og sørget for en solid bunke med amerikanske dollar, som er gangbar valuta i Kambodsja.

Leie av motorsykler

Når Kenny og Arkitekten lander i Phnom Penh 22. desember, er det første de må gjøre å finne skikkelige motorsykler. Selv om leiemulighetene er mange, har de bestemt seg for å ikke forhåndsbestille. Kenny mener det er viktig å se syklene før de bestemmer seg – det må være robuste maskiner som tåler både grus, gjørme og de små veiene han har funnet på kartet sitt.

Ruter og kjøreplaner

Kenny har brukt timer på å finne spennende ruter som tar dem langt utenfor allfarvei. Han har lastet telefonen full av dristige offroad-spor, men selv han vet at enkelte veier kan bli for krevende. Landminer er fremdeles et problem i Kambodsja, så kjøring utenfor veier og stier er strengt forbudt.

Arkitekten, derimot, er opptatt av at de skal finne en balanse mellom eventyr og sikkerhet. Begge er enige om at de små, bortgjemte grusveiene på landsbygda er det ultimate målet – enten det er i fjellene eller langs kysten.

Eventyret venter

Med bare dager igjen til avreise er stemningen spent. Kenny gleder seg til fart, grus og kaos, mens Arkitekten satser på struktur og noen innslag av arkitektonisk fordypning. Følg deres opplevelser gjennom hele julen – det blir garantert en uforglemmelig tur, med like deler støv, sjarm og en dose dramatikk!

Siste del av turen, og oppsummering

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny Dundee har gjort unna det meste av Balkan. Nå venter Kroatia og Slovenia. Til sammen ender han opp med 14 land på denne turen. I denne artikkelen leser du om den siste delen av reisen, samt litt oppsummering og tips for en reise på Balkan.

Det regnet gjennom natten. Kenny hadde overnattet i telt utenfor den gamle Dakotaen på Željava flybasen, eller Objekat 505, som ligger på grensa mellom Bosnia og Kroatia. Han er tidlig oppe, og det har heldigvis sluttet å regne. Snart stikker også Monika Kovarikova, hodet ut av teltet sitt. Monika er fra Tsjekkia, og har også overnattet på gressplenen ved det gamle flyet. Monika kan fortelle om både besøk av politi og skudd som har blitt avfyrt rett i nærheten gjennom natten. Kenny har ikke fått med seg noe, men sovet gjennom urolighetene.

Hvem er Kenny Dundee?

Gjennom Kroatia

Jeg tar farvel med Monika, og setter kursen innover Kroatia. Dette landet har jeg vært i tidligere, men bare langs kysten. Jeg har valgt meg en rute med svingete veier, og blir ikke skuffet. Det er mange motorsyklister i dette området, og jeg forstår godt hvorfor. Landskapet er grønt og frodig. Terrenget består av små runde åser, jordbruksområder, og små koselige landsbyer. Det er på mange måter en helt annen atmosfære enn landene lengre nede på Balkan, og jeg tenker litt på hvor sammensatt det tidligere Jugoslavia må ha vært. Det landet måtte nok styres med jernhånd, når du tenker på hvor ulike folkegrupper som var samlet i et landet. Jeg stopper for kaffe på en kaffebar, og handler ferske bakevarer på et lite bakeri tvers over veien. Det dukker også opp mange britiske motorsyklister her, som er på tur i området.

Turen går inn i Slovenia. Kenny har planlagt en tur i de Slovenske alpene og er keen på å jage Pernille gjennom trange alpepass. Når du passerer grensen til Slovenia, får han streks en følelse av å være i Østerrike. Disse lendene virker ganske like hverandre. Her er det «ordnung sein», noe som passer Kenny bra. Han liker orden. Lengere inn i landet blir fjellene høyere, og til slutt forstår Kenny at han er midt inne i den delen av alpene som ligger i Slovenia. Målet for dagen er Bled, som ligger ganske langt mot nord.

Kenny har avtalt å treffe Van og Willy Myhre, som har tatt inn på et Hostel denne i byen. De har leid et rom, og holdt av ei seng på en sovesal til Kenny. Hotellrom i Bled er svindyrt, og dette hostellet er fylt opp med køyesenger, for at eieren skal kunne høste mest mulig penger ut av ungdom, og folk som reiser alene. Å leie en enkelt senge, er jo den billigste måten å innlosjere seg på. Her er huset fylt opp med unge «backpackere» og «tog-luffere», som lager seg pasta i tur og orden på det lille kjøkkenet,  som er stedets eneste oppholdsrom. Eieren kommer mens Kenny forsøker å få tørket telet etter forrige natts regnskyll. Det er tydelig at han ikke liker Kenny noe særlig, for han beordrer straks at sykkelen må flyttes et par meter, uten at Kenny helt forstår hvorfor. Etter at dette må teltet straks fjernes, fordi det ikke ser ryddig ut. Kenny himler med øynene, og når han kommenterer at 28 euro er dyrt, for ei overkøye på seksmannsrom, flyr eieren i taket. Han kjefter Kenny huden full, og gir ham pengene tilbake. Så forlanger han at Kenny skal dra. Kenny tar imot samme skjennepreken tre ganger. Når det er gjort får han nøkkelen til rommet. Hadde det ikke vært for at Van og Willy var her, hadde han reist på flekken, og samtidig gitt eieren huden full. Heldigvis er Kenny vant til kjeft fra grunneiere som gjerne vil ha veiene sine for seg selv hjemme i Norge, så dette tåler han godt. Som plaster på såret serverer Van et herremåltid, når kjøkkenet først blir ledig.

Jeg drar tidlig av sted dagen etter. Å sove i overkøye på et seksmannsrom har ikke gitt den beste nattesøvnen, og en ting er sikkert. Dette hostellet skal jeg aldri tilbake til. Jeg tar farvel med Van og Willy, og setter kursen over et flott alpepass som ender i Østerrike. Resten av dagen blir en ren transportetappe på motorvei. Utpå ettermiddagen krysser jeg grensa til Slovakia, som nå nesten føles som mitt andre hjemland. Jeg er på kjente veier igjen, og overnatter hos Petra i Detva, en venninne som har bodd i Norge i mange år. Pernille har rundet 40.000km, og det er på tide med storservice. I Presov er det et Yamaha-verksted, og fra Detva til Presov finner jeg en rute på 23 svingete mil. Jeg rekker verkstedet med 1 minutts margin.

En vanvittig flott tur er over. Til sammen har jeg besøkt 14 land på 14 dager. Truffet masse hyggelige folk og en som ikke var så hyggelig. Jeg har kjørt mange spennende motorsykkelveier, og spist mye god lokal mat i de ulike landene. Nå forlater Pernille i Slovakia, så får hun stå der å vente på nye eventyr.

Erfaringer fra rundturen på Balkan

Å kjøre motorsykkel på Balkan er eksotisk. Veistandarden er variabel, men det finnes mange flotte områder med vanvittig mye svinger. Du finner alt fra kyst til store sletter og høye flotte fjellområder.

Hvordan skal man bo?

Prisnivået er svært hyggelig, og jeg fikk stort sett tak i overnattinger under 40 euro. Jeg hadde med meg telt, sånn for sikkerhets skyld, men dette var mere til drass, enn i bruk. Når det er sagt ga det meg mulighet til to spontane overnattinger underveis, som begge ble fine opplevelser.  De hyggeligste og beste overnattingene fant jeg ute på landsbygda, eller i de mindre byene. Reiser du inn til storbyene, er prisene det dobbelte. Alle på Balkan røyker, så selv om du bestiller et røykfritt rom, vil du raskt oppdaget et mange har smugrøyka der. Frokost er sjeldent inklusivt på hotellene. Ikke stol på Booking.com i disse områdene. Kjør frem til hotellet og sjekk at det faktisk er der før du bestiller, og sjekk at sykkelen din vil stå trygt.

Mat og drikke

Det er mye god mat i de Baltiske landene. Forsøk å bestill lokal tradisjonell mat i det landet du er. Er du inne i store byer, er ikke dette så lett å finne. Prisnivået er svært hyggelig, og du får gjerne et måltid for omtrent 10 euro. Det er dessuten mye godt lokalt øl i disse landene. Igjen må du doble prisene om du er inne i de store byene.

Klima

Jeg reiste i begynnelsen av september. Været er som regel bedre enn hjemme, og jeg hadde kun en og en halv dag med regnvær på turen. Varme kan være en utfordring. Jeg hadde mange dager med temperaturer på 36 grader. På disse dagene lønner det seg å komme seg tidlig på veien. Da kan du få noen timer med behagelige temperaturer. Ta det letteste og mest luftige kjøreutstyret du har. Jakke i «airflow»-materiale og jeans er en god ide. Jeg hadde sort kjøreutstyr. Det var ingen fordel.

Valutaer

De fleste av landene på Balkan har egen valuta. Dette er litt plundrete om du bare skal være innom landet for en dag eller to. Du kan imidlertid ikke regne med å få brukt kort, så en løsning er å ha med seg en del euro. Dette er stort sett gangbar valuta på hele Balken. Har du først spist, og kun har euro å betale med, får du som regel lov til å betale med euro. Når jeg fylte bensin fikk jeg alltid betalt med kort. Den var forresten en god del billigere en hjemme.

Vignetter og veiavgifter

Mange av landene har veiagifter, men i noen av dem gjelder ikke dette motorsykkel. Sjekk for hvert land du kjører inn i, det er nemlig kameraer over alt. Vignett kan du kjøpe online.

Vask og vedlikehold av sykkel

Når jeg vasker sykkelen min, går jeg grundig over den. Det er ofte da jeg oppdager feil, som på denne turen når jeg oppdaget at mutteren til styrekrona hadde løsnet. Mitt tips er derfor å ta deg tid til å vaske et par ganger underveis. Da går du som regel grundig over alle hele sykkelen. Ut over dette hadde jeg med meg litt verktøy, ekstra slange, lappesaker, dekkspaker, kompressor, tape, strips og litt ståltråd. Med dette kommer du som regel langt.  

Hvor lang tid trenger du?

Min tur startet og sluttet i Slovakia. Dermed sparte jeg ca en ukes kjøring. Herfra brukte jeg to uker, noe som var alt for liten tid. Skal du kjøre fra Norge bør du minst sette av 4 – 5 uker for en slik tur.

Husk den åttende fjellvettregelen

Er du alene på en vei som blir vanskelig, må du kalkulere tid og konsekvenser. Ingenting er verre en om du skader deg eller havarerer langt unna hjelp. Da er det ingen skam å snu. Selv gjorde jeg dette to ganger i løpet av turen på Balkan.

Til slutt vil jeg bare si at Balkan var et eventyr, og mye bedre en jeg hadde forventet. Spennende landskap, veier og folk. Ønsker du et skikkelig eventyr bør du virkelig vurdere dette.

Takk for følget. Hilsen Kenny Dundee, Balkan….

Montenegro, Bosnia og Kroatia

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny Dundee har virkelig kommet i gang med Balkan turen. Til nå er Slovakia, Ungaren, Romania, Serbia, Makedonia, Hellas, Albania og Kosovo tilbakelagt, og nå var han i Montenegro. Men turen er på ingen måte over. I dette reisebrevet kan du lese om Nydelige Dormitor nasjonalpark, der Kenny ligger i telt oppe i fjellene, og strabasiøse veier i Bosnia. 

Kenny brukte god tid på morgenen i Berane-Hamre. Gårsdagen hadde gitt mange inntrykk om livet i Kosovo, og det var på tide å oppsummere litt før avreise. Dagens rute ble lagt opp, og det var selvfølgelig ikke hovedveiene han skulle kjøre. Vel i gang ble veien bare dårligere og dårligere, og endte til slutt på en anleggsplass. Dette førte til en litt spennende omkjøring, ned noe bratte steinete bakker, og Kenny var etterhvert helt på “jordet”. Garmin ble redningen, og tok han videre på en slags vei. Dagen begynte med andre ord helt supert. 

Tara dalen er en stor attraksjon i Montenegro. Den er vakker, trang og vill. I bunnen renner den nydelige Tara elva. Her er det er grønt og frodig overalt. Zipline er det store i området, og mange vaiere er spent opp over dalen. Til stadighet kommer en turist “flyvende” gjennom lufta. Det må være en spektakulær opplevelse og suse over denne vakre naturen. Kenny nøyer seg med å betrakte det hele fra broa. Her er det rett og slett for mange turister. Å stille seg opp i kø i denne varmen er helt uaktuelt, selv om han gjerne skulle vrengt av seg det varme kjøreutstyret og fått med seg opplevelsen. 

Dormitor nasjonalpark er målet for dagen. Her går det en smal asfalt vei gjennom fjellet. Fjellene går høyt over tregrensa, og utsikten er formidabel. Ville steinformasjoner i et massivt steinete fjellandskap, i kombinasjon med store gresskledde områder.

Dette er villmark på sitt flotteste. Jeg møter masse motorsyklister, og en av dem hjelper meg med å ta et bilde. Det viser seg at karen er en italiensk fotograf, og at han også har jobbet som motorsykkelfotograf. Midt oppe i fjellmassivet stikker en grusvei av fra “hovedveien”. Jeg må selvsagt prøve denne, og følger den til veis ende, som er ei seter inne på fjellet. Det går mot kveld, og den lave kveldssola gjør det hele enda flottere. Det er godt jeg er alene, for alle stoppene hadde tæret på tålmodigheten til kompisene.  

På vei ned fra fjellet stopper jeg på en camp. Det er lite folk her, og ei dame forteller meg at campen ikke er i drift, men at jeg kan bli hvis jeg vil. Det er i grunn på tide å avslutte dagen, så jeg slår til. I det jeg begynner å lete etter plass til teltet mitt, roper resten av familien på meg, og snart får jeg servert både øl og grillet lam. Det blir en hyggelig kveld, og den yngre generasjonen snakker godt engelsk. Når de andre drar hjem, nyter jeg solnedgangen, mens far selv er ute å samle sauene inn fra beite, for at de skal være trygge for natta. Når det mørkner er det ikke så mye annet å gjøre enn å legge seg, for det blir raskt kjølig i fjellet. Hundene holder et skikkelig spetakkel gjennom natta, og jeg ligger å lurer på hva de bjeffer på. 

Neste morgen nyter Kenny frokosten mens sola står opp, og snart er han på vei mot Bosnia. De fine svingete asfaltveiene er ikke like spektakulære som Kenny hadde håpet. Derfor legger han om ruta, og kjører lengre inn  i landet mot de høyereliggende fjellområdene. Temperaturen har alt kommet opp i stekende 35 grader. Veien går snart over til grus, og underlaget består stort sett av grov pukk, når Kenny nærmer seg fjellområdene i Zelengora. Det blir mye stående kjøring denne dagen, og denne grusveien tar aldri slutt. Kenny er virkelig glad for Twinpegs pedalene, som gjør det mye mindre anstrengende å stå. Han takker Kai Ingvald Flateland inni seg flere ganger der oppe i fjellet.

På toppen får han en flott utsikt til de omkringliggende fjellene. Hvem skulle vel tro at Bosnia var så fint. Bortsett fra et par biler møter ikke Kenny et menneske inne i disse områdene. Vel nede i Kalinovik er Kenny glad han er på asfalten igjen. Nå skal ruta gå på svingete veier de siste 13 milene til Sarajevo, tror han. Det skal vise seg at han har glede seg for tidlig, for ikke lenge etterpå er han tilbake på grusen. Han fortsetter et par mil innover i fjellet, men innser at dette er feilkalkulasjon. Han klarer ikke mer enn 35 km i timen på dette underlaget. Det vil si at han ikke vil være i Sarajevo før det er natt, om han da ikke tryner. Igjen må fjellvettregel nr. 8 frem. Snu i tide. Han kjører tilbake, og finner i stedet noen flotte asfaltveier til Sarajevo. 

Jeg er sliten når jeg kommer til Sarajevo. Den stekende varmen og all gruskjøringen har tappet meg for krefter. Jeg sjekker Booking.com, for å finne et rimelig hotell inne i den gamle bydelen av Sarajevo. Dette er en stor by, og du kjører gjennom flere tidsepoker på vei inn mot sentrum. Ytterst ligger kjøpesentre og bilbutikker. Så kommer du inn i nittitalls bebyggelse, så følger åtti, sytti og sekstitallet før du er inne i den gamle bydelen. Hotellet viser seg å være en bløff. En dame oppe på en terrasse forteller meg at jeg er ikke den første som dukker opp her. Det samme gjentar seg med hotell nr to, og jeg innser at dette ikke funker. Her må det stå hotell på bygningen, om du skal ha noe håp om å få rom. Til slutt lykkes jeg, men er for sliten til å nyte en tur på byen som var planen. 

Det er meldt regnvær dagen etter. Faktisk skal det komme hele 24 mm på en time. Kenny finner ut at det ikke blir tid til å utforske Sarajevo denne gangen. Det får bli en annen gang. Her er det bare å prøve å komme seg unna det verste uværet. Turen går derfor vestover på enkleste måte. Utpå ettermiddagen ruller han derfor over grensa til Koatia ved Zeljena. Her ligger en berømt flybase fra det tidligere Jugoslavia inne i fjellet. Basen hadde kodenavnet “Objekat 505” og var i bruk av serberne under de jugoslaviske krigene. Basen ble bygget fra 1948 – 68, og består av tunneler på til sammen over tre og en halv kilometer. Basen huset to hele skvadroner jagerfly, og var bygget for å tåle et direkte treff av en 20 kilotonns atombombe. Den var faktisk bygget etter inspirasjon fra det svenske anlegget Gøta Wing, og kostet omtrent 6 milliarder dollar å bygge. Det er ikke veldig godt skiltet her, så Kenny må spørre seg fram før han finner anlegget. Det er kaldt og mørkt inne i de lange tunnelene. Dette er faktisk et av de aller største underjordiske anleggene i Europa. Kenny tar seg tid til å kjøre en tur bortover en av de 5 rullebanene, som fremdeles delvis er intakt. Her skal du ikke kjøre ut i terrenget, det ligger nemlig fremdeles u-detonerte person-miner her. 

Inne på en annen del av området står en gammel dakota. Det gamle flyet er midt sagt shabby, og dekorert med klistremerker som eventyrere fra hele verden har hengt opp på flyet. Jeg finner et fint sted inne i flyet, og henger opp et klistremerke fra Mc-avisa. På den pitoreske kafeen treffer jeg en annen eventyrer; Monika Kovarikova fra Tsjekkia. Hun er på tre ukers tur med sin Kawazaki Versys. Vi kommer i prat, og Monika har nok truffet det samme regnværet som meg, for hun har det meste til tørk inne på kafeen. Det er lov å slå opp telt her, så jeg setter opp teltet mitt bak den gamle dakotaen. 

I neste og siste reisebrev fra turen kan du lese om siste etappe på turen, og litt oppsummering og erfaring fra turen. 

Hilsen Kenny Dundee Kroatia…..