Siste del av turen, og oppsummering

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny Dundee har gjort unna det meste av Balkan. Nå venter Kroatia og Slovenia. Til sammen ender han opp med 14 land på denne turen. I denne artikkelen leser du om den siste delen av reisen, samt litt oppsummering og tips for en reise på Balkan.

Det regnet gjennom natten. Kenny hadde overnattet i telt utenfor den gamle Dakotaen på Željava flybasen, eller Objekat 505, som ligger på grensa mellom Bosnia og Kroatia. Han er tidlig oppe, og det har heldigvis sluttet å regne. Snart stikker også Monika Kovarikova, hodet ut av teltet sitt. Monika er fra Tsjekkia, og har også overnattet på gressplenen ved det gamle flyet. Monika kan fortelle om både besøk av politi og skudd som har blitt avfyrt rett i nærheten gjennom natten. Kenny har ikke fått med seg noe, men sovet gjennom urolighetene.

Hvem er Kenny Dundee?

Gjennom Kroatia

Jeg tar farvel med Monika, og setter kursen innover Kroatia. Dette landet har jeg vært i tidligere, men bare langs kysten. Jeg har valgt meg en rute med svingete veier, og blir ikke skuffet. Det er mange motorsyklister i dette området, og jeg forstår godt hvorfor. Landskapet er grønt og frodig. Terrenget består av små runde åser, jordbruksområder, og små koselige landsbyer. Det er på mange måter en helt annen atmosfære enn landene lengre nede på Balkan, og jeg tenker litt på hvor sammensatt det tidligere Jugoslavia må ha vært. Det landet måtte nok styres med jernhånd, når du tenker på hvor ulike folkegrupper som var samlet i et landet. Jeg stopper for kaffe på en kaffebar, og handler ferske bakevarer på et lite bakeri tvers over veien. Det dukker også opp mange britiske motorsyklister her, som er på tur i området.

Turen går inn i Slovenia. Kenny har planlagt en tur i de Slovenske alpene og er keen på å jage Pernille gjennom trange alpepass. Når du passerer grensen til Slovenia, får han streks en følelse av å være i Østerrike. Disse lendene virker ganske like hverandre. Her er det «ordnung sein», noe som passer Kenny bra. Han liker orden. Lengere inn i landet blir fjellene høyere, og til slutt forstår Kenny at han er midt inne i den delen av alpene som ligger i Slovenia. Målet for dagen er Bled, som ligger ganske langt mot nord.

Kenny har avtalt å treffe Van og Willy Myhre, som har tatt inn på et Hostel denne i byen. De har leid et rom, og holdt av ei seng på en sovesal til Kenny. Hotellrom i Bled er svindyrt, og dette hostellet er fylt opp med køyesenger, for at eieren skal kunne høste mest mulig penger ut av ungdom, og folk som reiser alene. Å leie en enkelt senge, er jo den billigste måten å innlosjere seg på. Her er huset fylt opp med unge «backpackere» og «tog-luffere», som lager seg pasta i tur og orden på det lille kjøkkenet,  som er stedets eneste oppholdsrom. Eieren kommer mens Kenny forsøker å få tørket telet etter forrige natts regnskyll. Det er tydelig at han ikke liker Kenny noe særlig, for han beordrer straks at sykkelen må flyttes et par meter, uten at Kenny helt forstår hvorfor. Etter at dette må teltet straks fjernes, fordi det ikke ser ryddig ut. Kenny himler med øynene, og når han kommenterer at 28 euro er dyrt, for ei overkøye på seksmannsrom, flyr eieren i taket. Han kjefter Kenny huden full, og gir ham pengene tilbake. Så forlanger han at Kenny skal dra. Kenny tar imot samme skjennepreken tre ganger. Når det er gjort får han nøkkelen til rommet. Hadde det ikke vært for at Van og Willy var her, hadde han reist på flekken, og samtidig gitt eieren huden full. Heldigvis er Kenny vant til kjeft fra grunneiere som gjerne vil ha veiene sine for seg selv hjemme i Norge, så dette tåler han godt. Som plaster på såret serverer Van et herremåltid, når kjøkkenet først blir ledig.

Jeg drar tidlig av sted dagen etter. Å sove i overkøye på et seksmannsrom har ikke gitt den beste nattesøvnen, og en ting er sikkert. Dette hostellet skal jeg aldri tilbake til. Jeg tar farvel med Van og Willy, og setter kursen over et flott alpepass som ender i Østerrike. Resten av dagen blir en ren transportetappe på motorvei. Utpå ettermiddagen krysser jeg grensa til Slovakia, som nå nesten føles som mitt andre hjemland. Jeg er på kjente veier igjen, og overnatter hos Petra i Detva, en venninne som har bodd i Norge i mange år. Pernille har rundet 40.000km, og det er på tide med storservice. I Presov er det et Yamaha-verksted, og fra Detva til Presov finner jeg en rute på 23 svingete mil. Jeg rekker verkstedet med 1 minutts margin.

En vanvittig flott tur er over. Til sammen har jeg besøkt 14 land på 14 dager. Truffet masse hyggelige folk og en som ikke var så hyggelig. Jeg har kjørt mange spennende motorsykkelveier, og spist mye god lokal mat i de ulike landene. Nå forlater Pernille i Slovakia, så får hun stå der å vente på nye eventyr.

Erfaringer fra rundturen på Balkan

Å kjøre motorsykkel på Balkan er eksotisk. Veistandarden er variabel, men det finnes mange flotte områder med vanvittig mye svinger. Du finner alt fra kyst til store sletter og høye flotte fjellområder.

Hvordan skal man bo?

Prisnivået er svært hyggelig, og jeg fikk stort sett tak i overnattinger under 40 euro. Jeg hadde med meg telt, sånn for sikkerhets skyld, men dette var mere til drass, enn i bruk. Når det er sagt ga det meg mulighet til to spontane overnattinger underveis, som begge ble fine opplevelser.  De hyggeligste og beste overnattingene fant jeg ute på landsbygda, eller i de mindre byene. Reiser du inn til storbyene, er prisene det dobbelte. Alle på Balkan røyker, så selv om du bestiller et røykfritt rom, vil du raskt oppdaget et mange har smugrøyka der. Frokost er sjeldent inklusivt på hotellene. Ikke stol på Booking.com i disse områdene. Kjør frem til hotellet og sjekk at det faktisk er der før du bestiller, og sjekk at sykkelen din vil stå trygt.

Mat og drikke

Det er mye god mat i de Baltiske landene. Forsøk å bestill lokal tradisjonell mat i det landet du er. Er du inne i store byer, er ikke dette så lett å finne. Prisnivået er svært hyggelig, og du får gjerne et måltid for omtrent 10 euro. Det er dessuten mye godt lokalt øl i disse landene. Igjen må du doble prisene om du er inne i de store byene.

Klima

Jeg reiste i begynnelsen av september. Været er som regel bedre enn hjemme, og jeg hadde kun en og en halv dag med regnvær på turen. Varme kan være en utfordring. Jeg hadde mange dager med temperaturer på 36 grader. På disse dagene lønner det seg å komme seg tidlig på veien. Da kan du få noen timer med behagelige temperaturer. Ta det letteste og mest luftige kjøreutstyret du har. Jakke i «airflow»-materiale og jeans er en god ide. Jeg hadde sort kjøreutstyr. Det var ingen fordel.

Valutaer

De fleste av landene på Balkan har egen valuta. Dette er litt plundrete om du bare skal være innom landet for en dag eller to. Du kan imidlertid ikke regne med å få brukt kort, så en løsning er å ha med seg en del euro. Dette er stort sett gangbar valuta på hele Balken. Har du først spist, og kun har euro å betale med, får du som regel lov til å betale med euro. Når jeg fylte bensin fikk jeg alltid betalt med kort. Den var forresten en god del billigere en hjemme.

Vignetter og veiavgifter

Mange av landene har veiagifter, men i noen av dem gjelder ikke dette motorsykkel. Sjekk for hvert land du kjører inn i, det er nemlig kameraer over alt. Vignett kan du kjøpe online.

Vask og vedlikehold av sykkel

Når jeg vasker sykkelen min, går jeg grundig over den. Det er ofte da jeg oppdager feil, som på denne turen når jeg oppdaget at mutteren til styrekrona hadde løsnet. Mitt tips er derfor å ta deg tid til å vaske et par ganger underveis. Da går du som regel grundig over alle hele sykkelen. Ut over dette hadde jeg med meg litt verktøy, ekstra slange, lappesaker, dekkspaker, kompressor, tape, strips og litt ståltråd. Med dette kommer du som regel langt.  

Hvor lang tid trenger du?

Min tur startet og sluttet i Slovakia. Dermed sparte jeg ca en ukes kjøring. Herfra brukte jeg to uker, noe som var alt for liten tid. Skal du kjøre fra Norge bør du minst sette av 4 – 5 uker for en slik tur.

Husk den åttende fjellvettregelen

Er du alene på en vei som blir vanskelig, må du kalkulere tid og konsekvenser. Ingenting er verre en om du skader deg eller havarerer langt unna hjelp. Da er det ingen skam å snu. Selv gjorde jeg dette to ganger i løpet av turen på Balkan.

Til slutt vil jeg bare si at Balkan var et eventyr, og mye bedre en jeg hadde forventet. Spennende landskap, veier og folk. Ønsker du et skikkelig eventyr bør du virkelig vurdere dette.

Takk for følget. Hilsen Kenny Dundee, Balkan….

Montenegro, Bosnia og Kroatia

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny Dundee har virkelig kommet i gang med Balkan turen. Til nå er Slovakia, Ungaren, Romania, Serbia, Makedonia, Hellas, Albania og Kosovo tilbakelagt, og nå var han i Montenegro. Men turen er på ingen måte over. I dette reisebrevet kan du lese om Nydelige Dormitor nasjonalpark, der Kenny ligger i telt oppe i fjellene, og strabasiøse veier i Bosnia. 

Kenny brukte god tid på morgenen i Berane-Hamre. Gårsdagen hadde gitt mange inntrykk om livet i Kosovo, og det var på tide å oppsummere litt før avreise. Dagens rute ble lagt opp, og det var selvfølgelig ikke hovedveiene han skulle kjøre. Vel i gang ble veien bare dårligere og dårligere, og endte til slutt på en anleggsplass. Dette førte til en litt spennende omkjøring, ned noe bratte steinete bakker, og Kenny var etterhvert helt på “jordet”. Garmin ble redningen, og tok han videre på en slags vei. Dagen begynte med andre ord helt supert. 

Tara dalen er en stor attraksjon i Montenegro. Den er vakker, trang og vill. I bunnen renner den nydelige Tara elva. Her er det er grønt og frodig overalt. Zipline er det store i området, og mange vaiere er spent opp over dalen. Til stadighet kommer en turist “flyvende” gjennom lufta. Det må være en spektakulær opplevelse og suse over denne vakre naturen. Kenny nøyer seg med å betrakte det hele fra broa. Her er det rett og slett for mange turister. Å stille seg opp i kø i denne varmen er helt uaktuelt, selv om han gjerne skulle vrengt av seg det varme kjøreutstyret og fått med seg opplevelsen. 

Dormitor nasjonalpark er målet for dagen. Her går det en smal asfalt vei gjennom fjellet. Fjellene går høyt over tregrensa, og utsikten er formidabel. Ville steinformasjoner i et massivt steinete fjellandskap, i kombinasjon med store gresskledde områder.

Dette er villmark på sitt flotteste. Jeg møter masse motorsyklister, og en av dem hjelper meg med å ta et bilde. Det viser seg at karen er en italiensk fotograf, og at han også har jobbet som motorsykkelfotograf. Midt oppe i fjellmassivet stikker en grusvei av fra “hovedveien”. Jeg må selvsagt prøve denne, og følger den til veis ende, som er ei seter inne på fjellet. Det går mot kveld, og den lave kveldssola gjør det hele enda flottere. Det er godt jeg er alene, for alle stoppene hadde tæret på tålmodigheten til kompisene.  

På vei ned fra fjellet stopper jeg på en camp. Det er lite folk her, og ei dame forteller meg at campen ikke er i drift, men at jeg kan bli hvis jeg vil. Det er i grunn på tide å avslutte dagen, så jeg slår til. I det jeg begynner å lete etter plass til teltet mitt, roper resten av familien på meg, og snart får jeg servert både øl og grillet lam. Det blir en hyggelig kveld, og den yngre generasjonen snakker godt engelsk. Når de andre drar hjem, nyter jeg solnedgangen, mens far selv er ute å samle sauene inn fra beite, for at de skal være trygge for natta. Når det mørkner er det ikke så mye annet å gjøre enn å legge seg, for det blir raskt kjølig i fjellet. Hundene holder et skikkelig spetakkel gjennom natta, og jeg ligger å lurer på hva de bjeffer på. 

Neste morgen nyter Kenny frokosten mens sola står opp, og snart er han på vei mot Bosnia. De fine svingete asfaltveiene er ikke like spektakulære som Kenny hadde håpet. Derfor legger han om ruta, og kjører lengre inn  i landet mot de høyereliggende fjellområdene. Temperaturen har alt kommet opp i stekende 35 grader. Veien går snart over til grus, og underlaget består stort sett av grov pukk, når Kenny nærmer seg fjellområdene i Zelengora. Det blir mye stående kjøring denne dagen, og denne grusveien tar aldri slutt. Kenny er virkelig glad for Twinpegs pedalene, som gjør det mye mindre anstrengende å stå. Han takker Kai Ingvald Flateland inni seg flere ganger der oppe i fjellet.

På toppen får han en flott utsikt til de omkringliggende fjellene. Hvem skulle vel tro at Bosnia var så fint. Bortsett fra et par biler møter ikke Kenny et menneske inne i disse områdene. Vel nede i Kalinovik er Kenny glad han er på asfalten igjen. Nå skal ruta gå på svingete veier de siste 13 milene til Sarajevo, tror han. Det skal vise seg at han har glede seg for tidlig, for ikke lenge etterpå er han tilbake på grusen. Han fortsetter et par mil innover i fjellet, men innser at dette er feilkalkulasjon. Han klarer ikke mer enn 35 km i timen på dette underlaget. Det vil si at han ikke vil være i Sarajevo før det er natt, om han da ikke tryner. Igjen må fjellvettregel nr. 8 frem. Snu i tide. Han kjører tilbake, og finner i stedet noen flotte asfaltveier til Sarajevo. 

Jeg er sliten når jeg kommer til Sarajevo. Den stekende varmen og all gruskjøringen har tappet meg for krefter. Jeg sjekker Booking.com, for å finne et rimelig hotell inne i den gamle bydelen av Sarajevo. Dette er en stor by, og du kjører gjennom flere tidsepoker på vei inn mot sentrum. Ytterst ligger kjøpesentre og bilbutikker. Så kommer du inn i nittitalls bebyggelse, så følger åtti, sytti og sekstitallet før du er inne i den gamle bydelen. Hotellet viser seg å være en bløff. En dame oppe på en terrasse forteller meg at jeg er ikke den første som dukker opp her. Det samme gjentar seg med hotell nr to, og jeg innser at dette ikke funker. Her må det stå hotell på bygningen, om du skal ha noe håp om å få rom. Til slutt lykkes jeg, men er for sliten til å nyte en tur på byen som var planen. 

Det er meldt regnvær dagen etter. Faktisk skal det komme hele 24 mm på en time. Kenny finner ut at det ikke blir tid til å utforske Sarajevo denne gangen. Det får bli en annen gang. Her er det bare å prøve å komme seg unna det verste uværet. Turen går derfor vestover på enkleste måte. Utpå ettermiddagen ruller han derfor over grensa til Koatia ved Zeljena. Her ligger en berømt flybase fra det tidligere Jugoslavia inne i fjellet. Basen hadde kodenavnet “Objekat 505” og var i bruk av serberne under de jugoslaviske krigene. Basen ble bygget fra 1948 – 68, og består av tunneler på til sammen over tre og en halv kilometer. Basen huset to hele skvadroner jagerfly, og var bygget for å tåle et direkte treff av en 20 kilotonns atombombe. Den var faktisk bygget etter inspirasjon fra det svenske anlegget Gøta Wing, og kostet omtrent 6 milliarder dollar å bygge. Det er ikke veldig godt skiltet her, så Kenny må spørre seg fram før han finner anlegget. Det er kaldt og mørkt inne i de lange tunnelene. Dette er faktisk et av de aller største underjordiske anleggene i Europa. Kenny tar seg tid til å kjøre en tur bortover en av de 5 rullebanene, som fremdeles delvis er intakt. Her skal du ikke kjøre ut i terrenget, det ligger nemlig fremdeles u-detonerte person-miner her. 

Inne på en annen del av området står en gammel dakota. Det gamle flyet er midt sagt shabby, og dekorert med klistremerker som eventyrere fra hele verden har hengt opp på flyet. Jeg finner et fint sted inne i flyet, og henger opp et klistremerke fra Mc-avisa. På den pitoreske kafeen treffer jeg en annen eventyrer; Monika Kovarikova fra Tsjekkia. Hun er på tre ukers tur med sin Kawazaki Versys. Vi kommer i prat, og Monika har nok truffet det samme regnværet som meg, for hun har det meste til tørk inne på kafeen. Det er lov å slå opp telt her, så jeg setter opp teltet mitt bak den gamle dakotaen. 

I neste og siste reisebrev fra turen kan du lese om siste etappe på turen, og litt oppsummering og erfaring fra turen. 

Hilsen Kenny Dundee Kroatia…..